Om rasen

Lagotto Romagnolo har fått sitt navn dels fra provinsen Romagna i Italia, dels fra de italienske ordet lago (sjø) eller "can lagot" som er dialektordet i Romagna. Rasen har veldig gamle aner som apporterende vannhund, og den var velkjent i Comacchios lavland og våtmarksområdene rundt Ravenna allerede på 1400-tallet.

Fakta under er blant annet hentet og oversatt fra boken "My Lagotto Romagnolo", skrevet av Gilberto Grandi og fritt oversatt tekst fra Renè Sporre Willes. 

Rasens opprinnelse

Den italienske hunderasen Lagotto fra Romagna i den nordøstlige delen av Italia har blitt nevnt i litteraturen siden 1600-tallet. Den genuine vannhunden forekom hos fiskere og fergeførere som arbeidet og levde i sump- og flodområdene. Lagottoen ble brukt til jakt på sjøfugl og var omtalt som veldig effektive og iherdige vannapportører. De arbeidet sammen med hjelperne til sjøfugljegere, også kallt "vallaroli" eller "lagotti". Derav også knytningen til rasens navn. Hundens tette, krøllete og oljete pels beskyttet den godt mot det kalde vannet og det fuktige klimaet. 

I perioden 1840-1890 begynte et omfattende arbeid med å drenere Italias sump- og våtmarksområder. Våtmarksområdene som hadde krevd tusenvis av menneskeliv gjennom århundrer pga. malaria, ble nå dyrkbar mark. Denne tiden kan sies å være innledningen til den andre fasen i lagottoens historie.

Fiskere og fergemenn måtte se seg om etter andre boplasser og inntektskilder – det samme gjaldt de krøllhårete hundene. Det skulle vise seg at lagottoens utmerkete luktesans ble dens redning. De ble kjent for å kunne lukte seg fram til der den ettertraktede trøffelsoppen vokste under jorden. Trøffelens vektpris var betydelig høyere enn rent gull, og hundene som kunne finne dem var åpenbart verdt sin vekt i gull. Fra 1920-årene ble lagottoen omtalt som den eneste spesialiserte hunderasen for trøffel. Man mente at man helt hadde lyktes i å avle bort jakt lysten som medførte at hunden ville følge etter vilt.

I tiden mellom verdenskrigene ble bare renrasede lagottoer brukt til all trøffel leting i Romagna området. Tiden etter andre verdenskrig medførte likevel nye problemer. Trøffel letere som trodde at de kunne ta snarveier mot mer trøffel og dermed større inntekter, begynte å krysse inn både setter, pointer og pinscher. Man trodde at man skulle få fram hunder som var raskere og som dermed skulle kunne finne mer trøffel på kortere tid. Det viste seg fort å være en stor feil, og skaden kunne ha blitt fatal for den gamle hunderasen.

Risikoen for at den genuine lagottoen skulle bli en blandingsrase, fikk ledende hundekjennere til å begynne inventeringen av rasen på 1970-tallet. Takket være innsatsen til dedikerte italienske entusiaster som Quintino Toschi, dr. Antonio Morsiani og prof. Franscesco Ballota ble det igangsatt et målrettet arbeid med å redde rasen. Dette ble støttet av Imola kennel klubb, som var tilknyttet den italienske kennel klubben (ENCI). Flere bidro i dette viktige arbeidet, som også var støttet av daværende president i ENCI, Paolo Alessandrini. Man begynte å registrere hunder i et uoffisielt register som ble kalt L.O.L. - Libro Origini Lagotto. 

I og med at  dette arbeidet begynte i god tid, ble en lagotto som er veldig homogen og har en betydelig genvariasjon reddet. En samlet ekspertise av kynologer anser til og med at den er forundringsverdig homogen.

Den italienske raseklubben Club Italiano Lagotto (C.I.L) ble stiftet i Imola i 1988. Allerede i 1981 ble den første Raduno (spesialutstilling) arrangert i Fontanelice. Dette arrangementet, som offisielt heter Raduno Nazionale Lagotto arrangeres hvert år i Bagno di Romagna. Det er over flere dager både spesialutstilling og trøffelsøk (provo di lavoro), med deltagere fra mange land. 

FCI-godkjent rase i 1995

Den italienske kennelklubben ENCI godkjente rasen under navnet Lagotto Romagnolo i 1991, med endelig godkjenning formelt i 1993. Allerede i 1990 hadde ENCI godkjent en første versjon av rasestandard og det foreløpige navnet som ble foreslått av Dr Morsiani; Lagotto, Cane da Tartufi e Pelo Riccio Romagnolo (Lagotto, krøllet trøffelhund fra Romagna). FCI godkjent rasen i 1995, samme år som ENCI godkjente raseklubben (.CI.L). Rasen ble importert til Sverige i mai samme året, og i juni 1997 kom den første lagottoen til Norge fra Sverige. Først i 2005 fikk rasen sin endelige og fullstendige godkjenning av FCI, på møte i Buenos Aires den 6. juli. 

Rasen er relativt ny i utstillingssammenheng, og kunne først i 2005 få tittelen C.I.B. (Champion International de Beautè). For å oppnå C.I.B., må hundens forfedre i tre generasjoner være registrert (for hunder født etter 06.04.2010 gjelder at de må ha 3 generasjoner med FCI-godkjente registreringsnummer bak seg). Bokstaver og nummer foran de italiensk registrerte hundene, har ulik betydning. Hunder i innmønstringsregisteret til ENCI har LIRRC, årstall, L (for lagotto) + ett 4 sifret nummer. Hunder som ikke har 3 generasjoner registrert bak seg gis normalt ett RSR (LIR) nummer. ROI (LOI) nummer gis til hunder med fullstendig registrert avstamming, dvs. 3 generasjoner.

I 2016 deltok lagottoen på Crufts, en av verdens mest anerkjente hundeutstillinger, for første gang. 

Lagottoen tilhører FCI gruppe 8 – seksjon 3 (vannhunder). Det finnes beskrivelser av vannhunder tilbake til 1500-tallet som har mye felles med lagottoens utseende. Den største forskjellen mellom lagotto og de andre vannhundene er lagottoens kvadratiske kropp mens både barbet og den spanske og den portugisiske vannhunden er rektangulære.

Man skulle kunne si at lagottoen kom inn i sin tredje fase på 1990-tallet som godkjent hunderase og til og med moderne selskapshund. Det vil si en hund som er aktiv i selskap med det moderne menneske som dyrker mosjon, turgåing, soppsanking, sporarbeid, lydighetskonkurranser, agility osv.'

Lagottoen i Norge

Den første lagottoen kom til Norge fra Sverige i 1997. I 1998 kom det en hannhund og tispe fra Italia. Det første norske kullet ble født 17.4 1999. Norsk Lagotto Klubb ble stiftet av entusiaster i 2005 og godkjent som raseklubb av Norsk Kennel Klub i 2006.  

Fra starten ble det importert hunder fra Italia, Sverige og andre europeiske land. De første norske oppdretterne var viktige for videre avlsarbeid i Norge. De var med å legge grunnlaget for at man tok vare på rasens egenskaper og behov og sikret informasjon om rasen til nye eiere.

Rasen popularitet har steget jevnt og trutt. Fra noen få eksemplarer rundt 2000-tallet, er det nå flere hundre hunder som registreres hos NKK årlig. 

Det importeres fortsatt lagottoer fra utlandet til Norge. Dette anses å være viktig i forbindelse med avl, da det er med å sikre rasens mangfold og nødvendig variasjon i genmateriale. Det importeres hunder fra en rekke europeiske land, deriblant rasens hjemland Italia. 

Det er per juni 2025 11 registrerte kenneler i Norge som oppfyller klubbens avlskrav. En oppdatert oversikten finner du til enhver tid her Registrerte oppdrettere. Det er oppdrettere i mange landsdeler som tilsammen har lang erfaring med rasen.  

Beskrivelse av rasen 

Lagottoen beskrives som snill, kjærlig og hengiven mot sin eier og at den er lett å trene. Den er en god venn, men også en utmerket vakthund (varsler). Gilberto Grandi skriver i sin bok "My Lagotto Romagnolo" at lagottoen, i tillegg til alt den beskrives som i rasebeskrivelsen, er sympatisk og morsom. 

Rasen har lite eller ingen aggressivitet mot andre hunder og mennesker. Er vanligivs meget sosial selv om den også kan være noe reservert. Den livsglade og energiske lagottoen er ikke passende for stuesittere, men hører heller ikke til de rasene som krever sykkelmosjon. De elsker lange, frie turer. Finnes det vann eller sølepytter pleier lagottoen å utforske dem – gjerne avrundet med en rask rulletørking i sand eller gress. Til tross for dette er lagottoen som oftest tørr innen en halv time og siden rister de av seg det meste av sand og støv.

Rasens utseende

Lagottoens mest karakteristiske trekk er ved første øyekast den krøllete pelsen. Den skal være kraftig krøllet over hele kroppen – kun hodet, ørene og skjegget får ha mindre krøll. Pelsfargen skal være enten ensfarget hvit, skittenhvit, brun i alle nyanser, brun- eller orangeskimmel, eller hvit med brune eller orange flekker.

Helhetsinntrykket skal være en nærmest kvadratisk hund som ikke skal se lavbeint ut.  Kroppen skal gi et bastant inntrykk – hvilket først og fremst kommer fra den krøllete pelsen – med godt oppdratt buklinje. Halsen skal være kraftig og ganske lang, halen bæres svakt oppover eller til og med rett opp når hunden er alert og opphisset.

Tisper har en skulderhøyde på 41 – 46 cm (+/- 1 cm) Hannhunder har en skulderhøyde på 43 – 48 cm (+/- 1 cm)

Vil du lese mere om lagottoens utseende, se  Rasestandard